onsdag 28. september 2011

Alt annet enn interiør

På lørdag satt jeg som vanlig og fulgte med på Skavland. Kevin Kostner var gjest, og  fortalte om sin barndom som han kalte en Hucleberry Finn  barndom. Jeg tenkte at slik kunne jeg også ha omtalt min oppvekst. Å klatre i trær, bygge hytter, være ute stort sett hele dagen i all slags vær, uten særlig innblanding fra de voksne. Heller ikke fra mobiler, data, eller noe særlig tv. Skolefritidsordningen var ikke oppfunnet på den tiden heller, så vi levde ett fritt liv. Det var også et liv der vi fikk brukt kreativitet, problemløsning og samarbeid, vi fikk leke med de barna som fantes i nærmiljøet, og vi fikk lære av de større. På en måte er vårt liv ute på hytta det nærmeste vi kommer et slikt liv, kanskje derfor vi trives så godt. Så ringer telefonen, en lærer, på en søndag....... Fredag ettermiddag hadde en liten jente blitt utsatt for et seksuelt overgrep på vei hjem fra skolen, bare 100 meter fra vårt hus. Lurt inn i en liten skog, antagelig ikke mere enn 6 år.  Jeg blir først helt stum, så er mine tanker hos jenta og familien. Likevel kan jeg ikke la være å tenke, gudskjelov var det ikke mitt barn. Mandags formiddag, gatene ved skolen er full av biler, barna får ikke gå alene lengre. Jeg forsøker å snakke og forklare for barnet mitt hva som en tror har skjedd, men hvordan forklarer en hva et seksuelt overgrep er til et barn som aldri har tenkt på slike ting ?  Jeg vil ikke snakke om det, ok tenker jeg , det er greit. Jeg kjenner mitt barn, og som jeg trodde, må det bare tenkes litt først. Du mamma, det har vært så mye trist i det siste....først dette i Oslo og på øya, så ble katta mi påkjørt, og nå dette med jenta, det er jo akkurat på min skolevei.......en liten tåre lurer seg ut. Norge er ikke det samme mamma, det er litt under slik som det bruker å være, og jo, jeg er enig i det. Norge og nærmiljøet vårt blir aldri det samme igjen. Jeg tenker tilbake, og forstår at da jeg var liten jente var min oppmerksomhet rettet mot helt andre hendelser, og vi ble forskånet for så mye informasjon. Jeg har ikke samme mulighet for å skåne barnet mitt, informajonsstrømmen er enorm. Jeg har innsett at Hucleberry Finn barndommen
stort sett er historie. Jeg som har levd i den troen at små jenter skal gråte over bortkommne kjæledyr, eller en flis i fingern, får hele mitt syn på oppvekst og barndom forandret i løpet av denne sommeren.
Tanker fra en mamma.........
Ha en fantastisk onsdag alle sammen....klem fra meg.
  
.
nnns


          

11 kommentarer:

  1. Huff og huff,skjedde det så nært dere?Kan ikke Forstå hva noen skal med sååå små barn,fikk de tatt han?Dette er så ufyselig og ekkelt som det kan bli!
    Det er både bra og ikke bra med data,tv...informasjon alle veier.Uskyldigheten forsvinner mer og mer!Hvor går grensen på hva man skal si til barna,hvem kan vite?et vanskelig tema....de blir litt for fort voksne for tiden synes jeg!Og mine egne to sitter også altformye med spill og data og tv...kunne ønske de var flinkere å leke.De kommer straks hjem nå..i dag skal mamma si nei...bygg Lego heller!For jeg minnes også Huckleberry barndommen min der vi lekte ute hele dagen rundt i nabolaget!Prøver å gi det videre i arv til mine egne.Men det er nok andre tider...minebarn er omtrent de eneste som ikke går på SFO.Før hadde alle fri og kunne leke sammen.Men jeg forteller både til barna og meg selv at vi er heldige som kan få være i lag...tror det er altfor mange foreldre som ikke ser barna sine så mange timene om dagen.Det er nok et annet samfunn.Men det kan komme noe godt ut av det vonde som skjer...Utøya tror jeg satte en vekker i alle !Men dette med jenta i nabolaget ditt...hva godt kan komme ut av det??? Nei,innlegget ditt gjorde meg betenkt her Mona...og det er i grunnen godt å tenke litt av og til,for så å gjøre tingene rundt seg bedre.
    Og du....vi MÅ absolutt ikke bare skrive om interiør?Dette var vond,men likevel herlig lesning:)
    Håper det er bra med deg:)
    Toveklem:)

    SvarSlett
  2. Uff dette er så trist...enda verre...stakkars jente..og familie

    og som du sier, det er jo umulig å skjerme ungene i dag..realiteten når de unge. Når min datter var liten var Baneheia tragedien, husker jeg skulle forklare, hun var et par år yngre enn jentene som ble rammet, og hadde begynt å gå alene til skolen og der vi bodde kunne hun ta veien gjennom et skogholt...hvordan forklarer man at hun ikke skulle gå på den fredlige veien i skogen fritt for biler...nei det er ille...jeg opplevde ting da jeg selv var ung..menn...blottere, fenomenet er ikke noe nytt dessvere..22 juli er dessverre det...ha en fin dag Mona..klem fra meg.:-))

    SvarSlett
  3. Hei på deg Mona. Kjenner meg utrolig godt igjen,i det du forteller fra din oppvekst,jeg hadde det på akkurat samme måte.....og disse ekle hendelsene som nå stadig skjer,hadde jeg aldri hørt om engang. Tror aldri man hørte ordet,faktisk....... Og som du sier,hvordan i alle dager skal man forklare disse tingene,UTEN å skremme livet av sine egne unger ? Da skal du jammen velge ord,med omhu....det må nesten planlegges,men unger venter jo et svar,akkurat når dem spør ! Og media er absolutt ikke til det gode,bestandig.....hvor går grensen,for hva man må høre..... Nei,dette er ikke lett for noen......tenker stadig på disse pårørende til Utøya,det er jo ikke en dag,uten at man hører dette ufyselige navnet.....og bildene av ham ! I går stod det jo at flere av disse overlevende,dropper ut av skolen......er det rart,spør jeg bare...? De får det jo aldri på avstand,når media kverner det inn hele tiden......kjenner jeg blir arg ! Nei,du får ha en fin dag,så håper jeg du og barna dine slipper flere slike leie opplevelser...man skjønner liksom ikke at det skjer så nært,men samtidig må man være realistisk,selv om det absolutt ikke er lett. Klem fra meg til deg.

    SvarSlett
  4. Grusomt. Rett og slett.
    Det er trist at vår trygge barndom er
    i ferd med å gå over i historia som noko vi aldri kan gi barna våre. Veldig trist.

    Håper at vedkommende blir tatt,
    og at dokke finn måtar å takle
    det som har skjedd på.

    God klem,
    e

    SvarSlett
  5. Nei desverre kan ikke dagens unger skjermes fra alt det vonde som skjer. Desverre må en lære de å sette grenser for seg selv, grenser de ikke skulle behøve å måtte sette fordi det er de voksnes ansvar å sette de grensene.
    Desverre, en gang til. Så er verden blitt et bedervet sted. Et sted der ingen lenger er trygg.
    Vi får prøve å oppdra våre unge til å bli mennesker som klarer å vise omsorg for andre i stedet for å utnytte og ødelegge andre.
    En kan si og skrive mye om dette. Men det er vanskelig å vite hva som er skal til for å fjerne all ondskapen i verden.
    Håper dere klarer å finne måter å gå videre på og, og at ungene blir trygge igjen på skoleveien.
    Klem fra meg :)

    SvarSlett
  6. Ord blir egentlig så fattige når det skjer noe sykt i samfunnet rundt oss og spesielt når det angår våre barn. Heldigvis er barna flinke til å spørre og får de skikkelige svar blir de klokere selv om man samtidig er den som på en måte må rive ned deres naive virkelighet. Tryggheten i å vite at du/dere er der for å gi de svar og trøste når vanskelige ting skjer er det viktigste, selv om det noen ganger kjennes ut som om det skal knuse ens hjerte!
    Jeg føler så inderlig med dere!

    Klemmer fra Grete

    SvarSlett
  7. nei, så vondt å lese...Kjenner tårene presse på...Samtidig som jeg postet et innlegg om glade barn i skogen og tenkte på hvor fint det er at vi kan gjøre sånt, så kommer tanken om Baneheia og gir meg frysninger...Fortelle ungene at det ikke bare er de som frister med godteri som man skal komme seg vekk fra, men også de som vil vise små kattunger....Og så leser jeg dette.. Stakkars, stakkars jente!!! 6 år....Nei, dette er bare helt grusomt!!!! Varm klem til deg og styrke til den berørte familien....

    3. oktober 2011 05:08

    SvarSlett
  8. Ett innlegg virkelig til ettertanke, trist så klart, men desverre virkeligheten...., og en kunne skrevet så mye så mye.

    Tidene forandres og folk virker til å bli mer og mer `skrulsk` i sitt hode. Visstnok var det da endel tullinger før også, men uansett tryggere, vi visste jo mer hvem en skulle unngå. Slik er det i bygda mi i alle fall.

    Aktiviteten, tja..., DET vet jeg det meste om, for hos med dem kommer med type 2 diabetes, og det i alt!!! for ung alder. Vi trenger jo knapt bevege oss lenger, så med barna :-( Undret over det lenge lenge jeg for her er få unger på besøk (???) og en spør og graver hva som er grunn, for det er det morsgenet som er så bekymra da vettu.. men sms, msn og facebook, sukk, det er der de treffes etter skoletid, og hva ER nå i grunn det i lengden da... Ikke enkelt for den som har levd noen år ekstra før alt dette var en mulighet. Og kosthold... ja den leksa gidder jeg nesten ikke gnåle om lenger, men det er nå litt `vår` genrasjon også da, som ikke lenger har TID... Tror jeg bare kunne fortsatt og fortsatt og jabba hull i hodet på deg her, he he stakkar du :-)

    Takker og bukker ja for så mange koselige små kommentarer i det siste. Det varmer skal du vite. Vært en dårlig blogger de siste uke jeg, vet :-( laget noen innlegg i hasta, men vært via et mobilt bredbånd. Slitt med internettlinjene her hjemme, så Ventelo får å ta en del av skylden, så d så

    NÅ! endelig skal jeg kose med stort med bloggen din her. Trenger vel ikke mer til kaffen vel... :-)

    Varm klem din vei.

    SvarSlett
  9. rett og slett helt forferdelig det som har skjedd;/ ble helt i sjokk når jeg fikk vite om det. Er jo ikke langt ifra huset vårt heller;/ helt forferdelig. skjønner godt at det blir vnaskelig å forklare barna når slike grusomme hendelser skjer..selv om mannen blir tatt og får sin straff så er denne lille jenta merket for bestandig;(.. virkelig et innlegg til ettertanke Mona.. håper du får ei fin uke og alt er vel med deg og dine..klemklem=)

    SvarSlett
  10. Heisann på degsann....legger igjen noen ord bare for å hilse på og si jeg håper alt er bra:)))
    toveklem:)

    SvarSlett